Teatermagi på Ibsenhuset

«Det var magisk», sa 10-åringen. «I dag føler jeg meg kulturell», sa politikeren. «Forstod du hvordan de gjorde det?», sa 13-åringen. «Fantastisk», sa kulturkollegaen.

Det å sniklytte på praten etter en forestilling er en av mine yrkesskader. Jeg har en del slike skader egentlig. Liker å sniklytte litt i det vi åpner dørene også. Det å føle spenningen og stemningen når publikummet forventningsfulle går inn i salen og finner plassene sine. Summingen som pågår helt fram til både lyset og stemmene dempes og det hele settes i gang.

I dag var det pappesker, bobleplast og lamper som var scenedekoren da det hele startet. Ungdommen i salen så litt skeptisk på hverandre og gjorde seg nok sine ungdommelige tanker på hva de nå hadde begitt seg inn på. Musikken var spesiell og belysningen dunkel.

Så begynte det. "Murmures des Murs". Hvis veggene kunne prate. Så enkelt og omfattende på samme gang. 

"En magisk sceneoppsetning i krysningspunktet mellom teater, nysirkus og dans", hadde vi skrevet i presentasjonen av stykket. "En kvinne på flukt som utfordrer rom, vegger og illusjoner. Akrobatikk, dans, lek, musikk og bevegelser som skulle ta luften fra oss."

Et stykke skapt av Victoria Thierrée Chaplin, med hennes egen datter Aurélia Thierré i hovedrollen. Mmm, det er riktig... datteren og barnebarnet til han med den lille barten, stokken og bowlerhatten.

At det er noe med denne familien som kan kommunisere uten å bruke ord er i alle fall sikkert. 70 minutter med kun enkelte småord og likevel så kommuniserende i sin form. Imponerende og fascinerende på samme gang.

Ikke mindre imponerende å følge med på ungdommen i salen. For ja, det var mest ungdom i dag. Det i seg selv er ikke så vanlig og når jeg kan få sitte på en av setene litt bak i salen og observere lyder og bevegelser slår yrkesskaden min inn. Jeg lytter.

Det var helt stille. Ikke en lyd.
Så latter og applaus.

Artistene på scenen og deres historie hadde publikummet sitt i sin hule hånd. Fra den ene illusjonen til den andre. Fra fascinerende effekter og sceniske virkemidler som også vi voksne sliter med å sette ord på og forstå.

Derfor prøver jeg heller ikke på det. Forestillingen må ses og ikke fortelles. Den må oppleves i all sin magiske enkelhet. Men jeg ønsker i alle fall uten å trenge å legge ut en «spoiler alert», fortelle at magien var der. For både store og små, med overraskelser og forundringer. 

Artistene og skaperne selv kunne fortelle etterpå at de opplevde den samme magien. Et litt spørrende publikum i starten og så løsnet det. Den totale og fulle oppmerksomheten fra salen gjorde inntrykk og sørget for det båndet artister får med sitt publikum når det er god stemning.

Den vevre men kraftfulle kvinnen; Aurélia Thierré og hennes medskuespillere, beveget seg gjennom fantasifulle og spektakulære hverdagssituasjoner og sørget for at flere av oss får et annet forhold til pappesker og bobleplast.

Og det var fint å kunne lytte til småpraten etterpå. Den stemte nemlig med min egen oppfatning – og det er ikke alltid slik. Jeg setter nok av tid til å se den en gang til. Det er nemlig mulig. Bli med!

---
Erik Rastad
Ibsenhuset

Turné

Ibsenhuset, Skien  >  1. november
Nøtterøy kulturhus  >  4. november
Bølgen kulturhus, Larvik  > 8. november
Drammens teater  >  10. november

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.

<<
Hide >>